Hjerteinnfarktet

Natt til tirsdag våkner jeg ca. kl. 02:00 med full blære og krafige smerter i brystet. Fikk tømt blæra og konstanterte at den fulle blæra og brystsmertene ikke hadde noe med hverandre å gjøre. La meg ned på senga og pustet dypt flere ganger for å se om smertene forsvant. Om det var smertene som forsvant eller Ole Lukkøye som innhentet sin posisjon skal jeg ikke uttale meg om. Våknet igjen kl. 05:00 som vanlig og var smertefri. Tenkte ikke noe mer over nattens hendelse og morgenen forløp som normalt. En tur i dusjen, lufte Sara, lage frokost osv. Hadde en avtale med Frøydis kl. 09:00 om at vi skulle møtes i gamlehuset for å male oss ferdig, slik at vi får lagt huset ut for salg. Og hadde derfor litt god tid denne morgenen. Satte meg forran dataen for å sjekke facebook, mail m.m. samtidig som forkosten ble fortært. Ca. kl. 08:00 får jeg igjen kraftige smerter i brystet. Vurderer sterkt å ringe legevakta, men etter å ha tatt noen pusteøvelser roer smertene seg og jeg kler på meg og drar bort til gamlehuset og stiller der som avtalt.
Etter å ha malt litt tar vi en pause (røykepause) og jeg nevner for Frøydis nattens og morgenens brystsmerter. Hun insisterer på at jeg skal ringe fastlegen på Heiaklinikken for sikkerhets skyld. Om ikke annet, bare for å skjekke at det ikke er noe alvorlig.
Noe motvillig gjør jeg det og får beskjed om å komme opp med en gang. Får formaninger om å kjøre forsiktig og aller helst bli kjørt.
Sta som jeg er tar jeg selvfølgelig bilen og kjører selv.

Vel inne på Heiaklinikken blir jeg undersøkt meg EKG, blodprøver og blodtrykk blir målt. 185 over 112 fester seg på minnet som et lite sjokk. Får en globoid og en dusj med Nitroglyserin og jeg merker at trykket i brystet forsvinner.

Får beskjed om at jeg skal til Drammen sykehus for videre sjekk. Jeg aksepterer det og gjør meg klar til å kjøre til Drammen. Men, det kunne jeg bare glemme. De skulle rekvirere ambulanse. Der står jeg da helt vanntro, smertefri og føler meg 100% frisk også skal jeg liksom ha ambulanse til Drammen??? OK! Ringer Frøydis for å få henne opp til Heiaklinikken. Sara satt jo i bilen og jeg kunne jo ikke forlate henne der. Måtte også flytte bilen da jeg i all hast hadde parkert på HC parkeringen.
Bil flyttet og Sara overlatt til Frøydis sin varetekt, står jeg i inngangen og venter. Da kommer overraskelse nr. 2.
Ikke nok med at jeg skal kjøres i ambulanse, men den kommer brasene inn på plassen forran meg med blålys.
Jeg bedyrer at så alvorlig er det da ikke. Jeg har hatt noen brystsmerter som nå var borte og skulle jo bare til en liten ekstra sjekk på Drammen sykehus.
vel plassert inne i ambulansen, surret fast og påmontert EKG, veneflon og blodtrykksmåler kom overraskelse nr. 3. Vi skulle IKKE til Drammen men til Rikshospitalet.
Atter en gang uttrykker jeg min forbauselse og vanntro. Jeg var jo frisk som en fisk. Det var selvfølgelig som å snakke for døve ører. Ennå mer surrealistisk blir det når jeg oppdager at ferden innover mot hovedstaden foregår i hastighet over fartsgrensen og med blålys og ved Lysaker et sted hører jeg at de setter på sirener et lite øyeblikk.
Det var i hvert fall ikke meg som var pasienten som det hastet så med.

Vel inne på Rikshospitalet sto det et hav av leger og sykepleiere klare og jeg ble fraktet i all hast inn på et operasjonsrom. Der startet 4 sykepleiere arbeidet med å kle av meg, montere en ny veneflon, sette infusjonsveske, klargjøre forskjellige apparater osv. Det ble satt sprøyter og nye EKG kontakter for de jeg hadde passet selvfølgelig ikke med det utstyret riksen hadde. En lege kom og fortalte at han skutte sette en nål inn i hovedpulsåren min og at det kom til å gjøre litt vondt. Da jeg litt humoristisk uttalte at jentene var mye snillere enn han, forsto jeg at humor ikke hadde noe der å gjøre.
Der og da var jeg overlatt til legens ve og vel. Jeg var våken liggende på et operasjonsbord og så på en dataskjerm at legen rotet men noe inne i hjertet mitt. Han dyttet borti noen forkalkninger og satte inn et stent.
Var jeg med i en film, skjedde dette på ordentlig???
Hva skjedde egentlig med meg?
Tankene gikk til Daniel, 10 år gammel med far på sykehus med hjerteinnfarkt. Videre gikk tankene til meg selv og min egen far som døde av hjerteinnfarkt når jeg var 12. Hva tussan var i ferd med å skje. Jeg kan jo ikke la Daniel oppleve det samme som jeg gjorde i en alder av 12 år. Historien skal ikke gjenta seg. Her må det endringer til.
jeg hadde virkelig fått meg en nesestyver og en tankevekker av dimensjoner.

Vel lappet sammen og trillet opp til Kardiologisk overvåkning for hvile. Tankene surret videre, samtidig som jeg opplevde en del historier fra de andre pasientene rundt meg. Mange forskjellige skjebner og mange merkelige mennesker. Alle med sin unike historie og alle med forskjellige oppfattelser av sin virkelighet.
Hvor var jeg? Hva var min virkelighet? Hvordan oppfattet jeg det som skjedde med meg akkurat nå?
Har fortsatt ikke noe godt svar på det.
Jeg tenker fortsatt på den surrealistiske opplevelsen av å ligge «frisk» i en ambulanse med blålys og sirener, samt sjokket ved å oppdage at man faktisk var ganske så syk med et hjerteinnfarkt.

Men, på riksen har de hyggelige sykepleiere som tar vare på deg, god mat og et godt sted å være, situasjonen tatt i betraktning. Skal jeg klage på noe må det være nattsykepleieren som skulle ta blodprøve kl. 01:00 om natten. Etter 6 stikk og fortsatt ingen blodprøve, fikk hun ringt til ei på laben og hun kunne sine saker.

Tirsdag ble til onsdag og etter legevisitten skulle jeg overføres til Drammen for videre observasjon. Regnet med å få en Taxi, men neida! På båre/seng i Helseekspressen bar det til Drammen sykehus hvor jeg ble plassert på medesinsk observasjonspost. Før jeg dro fra Riksen advarte legen der meg om at jeg skulle få lov til å kjede meg noen dager på Drammen og han hadde så rett, så rett.
Men, 2 netter her ga meg tid til å tenke på fremtiden, på Daniel, på min egen skjebne og sammenligne den med den skjebnen jeg kunne gi Daniel. En skjebne jeg skal gjøre alt for at skal bli anderledes enn min egen.
Jeg har alltid uttalt at jeg skal bli styggammel og det skal jeg gjøre alt for å holde.

Men, personalet på MedObs på Drammen skal ha ros for sitt forsøk på å gjøre oppholdet minst mulig kjedelig. God mat, god stemning og dyktige motivatorer.

Nå er jeg hjemme med et hav av medesiner jeg aldri trodde jeg skulle innta. Samtidig er jeg i tankeboksen for hva fremtiden vil bringe. Noen forandringer vil helt klart skje. Må bare leve rekreasjonstiden i et rolig tempo og sørge for at dette ikke skjer igjen. muligens trenger jeg noe hjelp til det, men det når den tiden kommer.

Takker samtidig for all støtte og sympati som har kommet via facebook. Det varmer godt.

Ta vare på dere selv. Livet er for verdifult til å skusle det bort